Innledning
Et særtrekk ved den norske kulturen er tradisjon for utelek og uteaktiviteter. De siste årene har vi sett en sterk oppblomstring av natur- og friluftsbarnehager. Ikke minst ser bevisste og ressurssterke foreldre ut til å ville ha barna sine inn i slike barnehager (Søbstad 2004). Natur- og miljøspørsmål blir også stadig viktigere, både på grunn av de store økologiske og miljømessige utfordringene og fordi vi lever i et forbrukersamfunn som i stor grad preges av bruk-og-kast-mentalitet.
Rammeplanen (BFD 1996) og høringsutkastet til revidert rammeplan for barnehagen (BFD 2005) poengterer verdien av å lære ute i naturen, av utelek og friluftsliv året rundt. Barna skal få kompetanse om natur, økologi, miljøvern og samspillet i naturen. Barns kjærlighet til natur skal utvikles. Rammeplanen legger også vekt på barnets nysgjerrighet og aktivitet og på at barn lærer gjennom samspill med omgivelsene. De ansatte i barnehagen skal oppmuntre alle barn til å søke fysiske utfordringer og utprøve sine kroppslige muligheter.
Teori om læring og utvikling gir oss holdepunkter for at utelek, for eksempel på naturlekeplassen, er en meget egnet arena for både motorisk utvikling og naturkjennskap. For at barnehagepersonalet skal kunne utføre retningslinjene som er gitt i rammeplanen for barnehagen (BFD 1996; 2005), kreves det forståelse av motorisk utvikling og erfaringer med natur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar